Chief Mountain - A Blackfoot Legend

CHIEF MOUNTAIN - A BLACKFOOT LEGEND

NORSK TEXT ETTER DEN ENGELSKE

 

Blackfoot Legend about a Piegan chief's widow who went mad with grief.

Many years ago, a young Piegan warrior was noted for his bravery. When he grew older and more experienced in war, he became the war-chief for a large band of Piegan warriors.

A little while after he became the war-chief, he fell in love with a girl who was in his tribe, and they got married. He was so in love with her that he took no other wives, and he decided not to go on war parties anymore. He and his wife were very happy together; unusually so, and when they had a baby, they were even happier then.

 

Some moons later, a war party that had left his village was almost destroyed by an enemy. Only four men came back to tell the story. The war-chief was greatly troubled by this. He saw that if the enemy was not punished, they would raid the Piegan camp. So he gave a big war feast and asked all of the young men of his band to come to it.

 

After they had all eaten their fill, the war-chief arose and said to them in solemn tones: "Friends and brothers, you have all heard the story that our four young men have told us. All the others who went out from our camp were killed by the enemy. Only these four have come back to our campfires. Those who were killed were our friends and relatives.

 

"We who live must go out on the warpath to avenge the fallen. If we don't, the enemy will think that we are weak and that they can attack us unhurt. Let us not let them attack us here in the camp.

"I will lead a party on the warpath. Who here will go with me against the enemy that has killed our friends and brothers?"

 

A party of brave warriors gathered around him, willing to follow their leader. His wife also asked to join the party, but he told her to stay at the camp.

"If you go without me," she said, "you will find an empty lodge when you return."

The Chief talked to her and calmed her, and finally convinced her to stay with the women and children and old men in the camp at the foot of a high mountain.

 

Leading a large party of men, the Chief rode out from the village. The Piegans met the enemy and defeated them. But their war-chief was killed. Sadly, his followers carried the broken body back to the camp.

His wife was crazed with grief. With vacant eyes she wandered everywhere, looking for her husband and calling his name. Her friends took care of her, hoping that eventually her mind would become clear again and that she could return to normal life. One day, though, they could not find her anywhere in the campe.

 

Searching for her, they saw her high up on the side of the mountain, the tall one above their camp. She had her baby in her arms. The head man of the village sent runners after her, but from the top of the mountain she signalled that they should not try to reach her. All watched in horror as she threw her baby out over the cliff, and then herself jumped from the mountain to the rocks far, far below.

 

Her people buried the woman and baby there among the rocks. They carried the body of the Chief to the place and buried him beside them. From that time on, the mountain that towers above the graves was known as Minnow Stahkoo, "the Mountain of the Chief", or "Chief Mountain".

If you look closely, even today, you can see on the face of the mountain the figure of a woman with a baby in her arms, the wife and child of the Chief.

 

Chief Mountain is a mountain in Glacier National Park, Montana state, on the Canadian border

 

HØVDINGFJELLET - EN BLACKFOOT LEGENDE

En legende fra Blackfoot indianerne om enken etter en Piegan høvding som ble gal av sorg.

For mange år siden var det en ung Piegan kriger som var kjent for sitt mot og tapperhet. Da han ble eldre og mer erfaren ble han høvding for en gruppe med Piegan krigere.

 

En stund etter at han ble høvding, forelsket han seg i en jente fra hans egen stamme som han giftet seg med. Han var så forelsket i henne at han ikke tok noen andre koner, og han bestemte seg for å ikke være med i krigen mer. De var begge veldig lykkelige sammen, en aning uvanlig, og når de så fikk et barn ble de enda lykkeligere.

 

Måneder senere hadde krigere som forlot landsbyen praktisk talt blitt drept alle sammen, kun fire kom tilbake for å fortelle hva som hadde skjedd. Dette plaget høvdingen enormt. Han sa at hvis fienden ikke ble straffet, ville de overfalle Piegan leiren. Så han samlet alle unge menn til en fest.

 

Etter at de hadde spist seg mette, så talte høvdingen til dem og sa : "Venner og brødre, dere har alle hørt historien som våre fire unge menn har fortalt oss. Alle andre som gikk ut fra vår leir ble drept av fienden.

Bare disse fire har kommet tilbake til vårt leirbål. De som ble drept var våre venner og slektninger.»

"Vi som lever må ut på krigsstien for å hevne de falne. Hvis vi ikke gjør det, vil fienden tro at vi er svake og at de kan angripe oss uskadde. Ikke la dem angripe oss her i leiren.»

"Jeg vil lede an. Hvem her vil gå med meg mot fienden som har drept våre venner og brødre?"

 

«En gruppe modige krigere samlet seg rundt ham, mer enn villige til å følge sin leder. Hans kone spurte om også hun fikk bli med, men mannen ba henne bli i leiren.»

Hun sa: «Hvis du drar uten meg, vil hytta være tom når du kommer tilbake»

Høvding snakket til henne og roet henne ned og klarte å overbevise henne til å bli igjen sammen med andre kvinner, barn og gamle menn i leiren ved foten av et høyt fjell.

 

Høvdingen red ut fra landsbyen sammen med en stor gruppe menn. Piegans møtte fienden og de beseiret dem. Men deres høvding ble drept. Gruppen av hans menn tok med seg hans kropp tilbake til leiren.

 

Hans kone ble gal av sorg. Med tomme øyne vandret hun overalt, ropte og var på leting etter sin mann. Vennene hennes støttet henne og passet på henne og håpte at hun etter hvert ville kunne gå tilbake til et normalt liv. Men en dag så fant de henne ikke uansett hvor mye de lette i leiren. Mens de lette så så de henne høyt oppe i fjellsiden, den høyeste over leiren. Hun hadde barnet sitt i armene. Sjefen for landsbyen sendte ut folk men hun signaliserte at de ikke skulle prøve å nå henne. Alle så skrekkslagne på at hun kastet barnet ut fra fjellskråningen før hun selv også hoppet fra fjellet ned i ura.

 

Hennes folk gravla kvinnen og barnet der i ura. De bar kroppen til høvdingen til samme sted og begravde han sammen med dem. Fra da av ble fjellet som rager over gravene kalt «Minnow Stahkoo», «Høvdingfjellet» eller «fjellet til Høvdingen»

 

 

Hvis du ser nøye etter kan du selv i dag se konturene av en kvinne med sitt barn i armene i fjellet, høvdingens kone og barn.

«Høvdingfjellet» er et fjell i Glacier Nasjonal Park, i staten Montana på grensen til Canada